BRUKSEIEREN

Haaken Severin ble født som den eldste av tre sønner, til foreldrene Jørgen Arthur Mathiesen og Maren Johanne Hoe Mathiesen, født Løvenskiold, på Eidsvold Verk 3. oktober 1926. Hans to yngre brødre var henholdsvis Jørgen Carl f. 1929 og Mogens f. 1939.

Haaken Severin vokste opp på Hovedgården på Eidsvoll Verk, og som den eldste av tre sønner var han tradisjonen tro alltid tiltenkt rollen som den neste arvtager av Mathiesen Eidsvold Værk. Oppveksten til Haaken Severin ble også svært preget av dette, hvor hans far Jørgen Arthur, som var en snill, men alvorlig og litt tilbaketrukket mann, fokuserte mye av sin sønns oppdragelse rundt tanken på fremtidig overtagelse.

Det var mye snakk om forretning gjennom Haaken Severins unge år, og lite av det som ville ha vært et mer tradisjonelt far–sønn–forhold. Jørgen Arthurs relativt åpne affære med Cecilie Aall, som etter hvert ble hans nye kone, påvirket alle i familien, kanskje spesielt Haaken Severin, som var en sjenert og ganske stille ung gutt. Kombinasjonen av disse faktorene i familielivet gjorde at Haaken Severin aldri var spesielt nær noen av sine foreldre.

Haaken Severin gikk på barneskole på Eidsvoll Verk, men valgte som 15-åring å flytte til Oslo. Her bodde han hos familien Trumpy, og gikk i tre år på Oslo Handelsgymnasium. Hos familien Trumpy var det en annerledes atmosfære, hvor Haaken fant seg mer til rette. Her dro hele familien ofte sammen på fjellet, noe Haaken Severin satte veldig høyt – han var veldig sporty og trivdes godt ute. Han bygget hytter, hogde ved, gikk Haaken Severin var sporty og gikk mye på jakt og sto mye på ski, noe han var veldig god til. 

På fjellet lagde de mosesuppe og brukte av hva naturen kunne tilby til mat. Haaken Severin var aldri fremmed for å spise de underligste ting, det var ikke sjelden at han senere i livet slukte en meitemark bare for å underholde barnebarna. Han likte også å si at hans livretter var blodpudding og lungemos, men om dette egentlig var helt sant er litt under tvil.

Etter endt Handelsgymnasium i Oslo dro Haaken Severin videre til militæret, hvor han gjorde det bra og trivdes godt. He var en periode med i motstandsbevegelsen under krigen, og «lå på skauen». En episode der medførte visstnok hans reduserte hørsel på det ene øret.

Etter hjemmevernstjenesten tjenestegjorde han i Tysklandsbrigaden hvor han bl.a. likte godt å drive med kjøretøy. Haaken Severin var veldig opptatt av biler, noe som startet i ungdommen og vedvarte hele livet. Han deltok i flere bilrally, blant annet Viking Rally og Rally Monte Carlo, hvor han hadde med seg Claus Jørgen Høibraaten og/eller Petter Stefferud som kartlesere. Han kjørte blant annet Jaguar, Porsche og BMW i disse racene.

Haaken Severin studerte på Oxford University i England etter at han var ferdig i militæret. Her endte han opp med å ikke få noen eksamen, mest sannsynlig fordi han hadde fått øynene opp for nattelivet denne studentbyen kunne tilby. Men selv om det kanskje ble en del selskapeligheter mens han var i Oxford, var han også på skilaget til skolen, og representerte universitetet i konkurranser blant annet i Sveits.

Etter Oxford ble Haaken Severin sendt av foreldrene til Boston i Amerika for å forbedre karakterene og ta eksamen. Her studerte han Business Administration. Haaken oppholdt seg noen år i Amerika, gjennomførte studiene med glans og bestod sine eksamener. Livet i Amerika ble avsluttet med en stor rundreise rundt det amerikanske kontinentet, med hans venn Nils V. Becker fra Wisconsin. 

De besøkte New Orleans, El Paso, Los Angeles og San Fransisco, før de dro for å se Banff og Yellowstone National Park. Haaken Severin viet mye tid til å sette seg inn i hvordan amerikanerne drev sine skoger, og hvordan de organiserte sine suksessfulle fabrikker, slik at han kunne nyttiggjøre denne informasjon hjemme. Han hadde en egen evne til å alltid kombinere business med fornøyelser. Haaken Severin kom hjem til Norge 10 kg tyngre, og med nye moderne bukser med glidelås istedenfor knapper, et fenomen få i Norge hadde sett før.

Haaken Severin ble gift i 1952 med Hollandske Cécile Marie Ernestine, født van Lennep, i 1930, og sammen fikk de først sønnene Haaken Eric i 1956 og senere Willem Fredrik Henrik i 1959. Historien om hvordan Haaken Severin og Cécile møttes er en historie som tatt rett ut av eventyrboken. Cécile, datter av den Hollandske diplomaten Willem Fredrik van Lennep var på det tidspunktet bosatt i København, og Haaken Severin var på gjennomreise i Danmark med Tysklandsbrigaden. De møttes på et slottsball, som man gjorde i de finere kretser på den tiden. Haaken var en ganske sjenert og tilbakeholden gutt, men i møtet med Cécile tok han motet til seg. 

Cécile hadde en sommerfuglbrosje på, med en nydelig rubin i midten, som Haaken Severin galant beslagla, og sa at brosjen skulle hun få tilbake den dagen de giftet seg. Og gifte seg gjorde de, selv om det hører med til historien at Céciles far først ble rasende da han hørte om dette. Han fikk raskt bragt på det rene hvem denne frekke nordmannen var, og brosjen ble returnert til Cécile lenge før noe giftemål kom på tale.

Da Haaken Severin var bare 21 år fikk han ganske plutselig et stort ansvar lagt på sine skuldre, et ansvar som han på det tidspunktet var i yngste laget til å påta seg, nemlig overtagelsen av MEV. 

Hans far, godseier Jørgen Arthur Mathiesen, hadde dratt av gårde til London og forlatt alt hjemme. Noen dager etter Jørgens avreise kom et brev som tilsa at han ønsket skilsmisse fra Johanne, og at han ville tre ut av bedriften. Dette gikk sterkt inn på hele familien, da tilværelsen for noen og enhver ble snudd opp ned.

Haaken Severins umiddelbare respons var å anlegge bart for å se mer myndig ut, og videre prøvde å late som om han var veldig mye mer selvsikker enn hva han egentlig var. Haaken Severin ikledde seg et hardt ytre skall, og gjennomgikk tilsynelatende en personlighetsforandring fra å være en veldig forsiktig og sjenert gutt. I begynnelsen bløffet han mye for å komme seg ut av situasjoner han i sin unge alder ikke helt mestret, noe han anså som nødvendig for å kunne håndtere det store ansvaret han nå var blitt ilagt.

Cécile og Haaken Severin giftet seg i Holland, hos Céciles familie på Enzerinck, før de flyttet til Eidsvoll Verk i 1952, like før skilsmissen til Johanne og Jørgen A. var et faktum. Paret bodde noen måneder på Hovedgården, før de flyttet til Rolighet senere i 1952. Johanne og hennes yngste sønn Mogens ble boende på gamle Hovedgården inntil denne brant i 1958. Da den nye Hovedgården stod klar i 1960 flyttet Cécile og Haaken S. inn der, mens Johanne flyttet til Rolighet.

Sønnene Haaken Eric og Willem Fredrik ble begge født på Rolighet, og var to sårt etterlengtede barn, som både Cécile og Haaken Severin syntes hadde latt vente alt for lenge på seg. Cécile hadde fra første stund en stor og positiv innvirkning på bedriften, med sitt utadvendte vesen og diplomatiske evner.

Cécile og Haaken Severin drev mye med nettverksbygging og representasjon, og det var ofte en allsidig blanding av prominente mennesker, venner og ansatte i bedriften på gjestelag på Hovedgården. Haaken Severin selv var egentlig fremdeles relativt innadvendt, mens Cécile var ekstremt flink til å knytte kontakter og nye relasjoner. 

Hennes tilstedeværelse hjalp til med å bygge opp Haaken Severin som person, og hun var alltid viktig for bedriftens renommé utad, og også for familierelasjonene innad.

Cécile har utdannelse som fysioterapeut fra Danmark, men de første ti årene i Norge fikk hun ikke lov til å ha noe selvstendig arbeide, men måtte heller pent bli med ut i skogen og til fabrikkene. Cécile fulgte sin mann rundt, hilste på alle, ble kjent med alle, og gikk under tilnavnet Godsfrua eller bare frua på folkemunne. Cécile virket også som såkalt fargekonsulent for bedriften, hvor hun med sin gode smak hadde en avgjørende rolle for innredning av bedriftens mange bygninger. Cécile fortsatte å knytte lokale kontakter og relasjoner da hun etter hvert fikk seg selvstendig jobb og i mange år jobbet som fysioterapeut for Kåre Dahl.

Når Haaken Severin overtok bedriften fulgte han i sin farfar Haaken Larpent sine fotspor, og mye av fokuset i bedriften ble lagt på ekspansjon. Haaken konkurrerte på vennskapelig basis med de andre store godseierne i Norge, som Løvenskiold, Cappelen og Treschow, og var alltid full av ideer om nye ting bedriften kunne involvere seg i.

MEV eide som tidligere nevnt Bøhnsdalen Papir- og Cellulosefabrikk, som på et tidspunkt var Nord Europas største cellulosefabrikk, og var MEVs viktigste industri. Men Bøhnsdalen var også den av MEV sine industrier som var mest utsatt for konjunktursvingninger, og hadde noen svært tunge år i slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene. Haaken Severin klarte imidlertid å selge papirfabrikken til Follum Industrier i 1963 til en meget god pris, hvor Follum fortsatte å drive papirfabrikken i 10 år til før den til slutt gikk over ende. Salget av Bøhnsdalen var noe av det beste Haaken S. hadde gjort, ifølge hans eget utsagn.

Haaken Severin var som sagt full av ideer, og han satte i gang med mye og investerte mye penger, som han lånte i en rentefri periode. Haaken Severin viste på et relativt tidlig stadium at han hadde en ekspansiv og visjonær tankegang. I 1967 så kjøpte følgelig MEV Eidsvold Dampsag av Claus Jørgen Høibraaten. Eidsvold Dampsag var et forholdsvis lite sagbruk beliggende på Hoelstangen i Eidsvoll, som beskjeftiget i overkant av 20 mann, og hadde en skur på rundt 30.000 kubikkmeter. Sagbruket ble kjøpt for 3.5 millioner kroner og ble drevet av MEV i en treårs periode før det ble lagt ned. Hovedhensikten med oppkjøpet var vel sannsynligvis å sikre tømmerfangsten.

Haaken Severin bygget opp MEV Holding A/S, som var morselskapet til all industri og handel i MEV. Han startet også Eidsvoll Verk Forum, som hadde kontorer på Festiviteten, og som i prinsippet var Norges største hytteutstilling. Det ble bygget 20 hyttemodeller i opprinnelig størrelse, som lå nede ved vannet langs Andelva ved Festiviteten. Dette var en kjempesuksess i de første årene og det var veldig mye aktivitet på Eidsvoll Verk. Folk som skulle kjøpe hytter kom dit for å se på og kjøpe seg en hytte. MEV produserte blant annet noe som het Ål-hytta på Hurdal Treindustri, men denne hytta ble ingen stor suksess. Eidsvoll Verk Forum vedvarte i flere år, men ble avviklet når interessen etter hvert dalte.

Etter dette satte Eidsvoll Verk Forum i gang med hus produksjon, hvor MEV sin bygg- og entrepriseavdeling hadde kontorer på Festiviteten. 

Dette selskapet produserte to hustyper, Solheimhus og Nordbohus. Dette ble en periode en suksess hvor bl.a. hele Råholt skog, et stort byggefelt på Råholt, ble bygget ut med disse husene.

I 1968 inngikk Haaken Severin en avtale med Forsvaret om leie av Steinsjøen skog i Østre Toten kommune til skytefelt. Forsvarets aktivitet ble etter hvert oppfattet som et problem av noen av bøndene som slapp dyr på utmarksbeite og de hevdet at deres beiterett ble forringet. Bøndene kunne imidlertid ikke dokumentere beiterett og i 1984 gikk de til sak mot MEV for å få stadfestet sin rett til streifbeite basert på lang tids bruk. Saken ble behandlet i Toten Herredstett i 1986, i Eidsivating Lagmannsrett i 1988 og i Høyesterett i 1990.

Gjennom sakens gang ble beitehistorikken på Totenåsen gjennom et par hundre år grundig dokumentert. Seterbruket var enerådende til langt utpå 1900-tallet, mens streifbeite slik vi kjenner i dag var av nyere dato. Høyesterett konkluderte med at enten hadde en beiterett og kunne dokumentere det, eller så hadde en ikke beiterett. Streifbeite var ingen selvstendig rett. Det var en tålt bruk fra grunneiers side og en praktisk måte å utnytte beitet på etter at gamle gjerder var forfalt, så bøndene vant ikke fram med sitt syn.

Saken ble forsøkt gjenopptatt i 1994, men Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste gjenopptakelse. Saken har i ettertid blitt stående som rettsgrunnlaget for beiterett i utmark i Norge.

Haaken Severin bygget ut bedriften til å bli et større og større konsern. Han gjorde store investeringer på sagbruket på Eidsvoll Verk, både gjennom det nye, moderne saghuset, men også ved å bygge det store nye høvleriet. Selve saga var en blokkingsag og ble åpnet av Kronprins Harald når sagen stod klar på 70-tallet. Det store høvleriet ble åpnet i 1982, og var én av de største årsakene til krisen MEV etter hvert kom ut for, da Høvleriet endte opp med å koste veldig mye mer enn prognosene tilsa, noe som resulterte i at MEV måtte ta opp store lån for å få det ferdigstilt. 

På midten av 80-tallet kjøpte MEV opp en mengde byggevareutsalg fra Erling Teigen gjennom Gjøvik Bruk-gruppen, som bestod av 16 forskjellige bygg utsalg (Gjøvik Bruk, Biri Bruk, Brateng Sag og Høvleri, Raufoss Tre & Byggevare, Lillehammer Dampsag, Grorud Trelast, Opplandske Bygg & Trelast, Elverum Bygg & Trelast, Ingvald Holm A/S, Årdal Trelasthandel A/S, Årdalstangen Trelasthandel, Lærdal Bygg, Follo Trelast, Ivar Engen A/S, Røykenvik Sag og Horn Furumøbelutsalg).

Dette var utsalg i hele Mjøsregionen, i tillegg til bl.a. Oslo, Jahren og på Vestlandet. MEV hadde også fra før sitt eget byggevareutsalg ved sagbruket på Eidsvoll Verk. MEV drev også Hurdal Treindustri, som var en elementfabrikk, som blant mye annet også en periode produserte oppdrettsanlegg for fisk. Denne byttet Haaken S. til seg ved at Erling Ruud, daværende eier av Hurdal Treindustri fikk en tomt, hvor han etablerte det som er Hurdal Rehabiliterings­senter i dag.

Haaken Severin etablerte også en fabrikk i Harstad i Nord-Norge, MEV Nord, som var drevet etter de samme prinsipper som Hurdal Treindustri. Det var en boom i Harstad på den tiden, noe som ikke vedvarte. Alt dette, i tillegg til byggevareutsalgene og Bygg- og Entrepriseavdelingen, lå under MEV Holding A/S, som nå var å regne som et konsern. Herunder lå også MEV som besto av de fem kraftstasjonene i Andelva, som Haaken Severin hadde investert mye penger i å modernisere, samt de store skogene.

Den gangen var det tilnærmet gratis å låne penger, så Haaken S. trodde at han risikerte lite ved å ta opp lån. Men så ble det etter hvert krisetider i landet, hvor ingenting gikk veldig bra, og konsernet tapte store penger. Konsernet hadde på den tiden ca. 300 ansatte og ca. 350 millioner kroner i gjeld. 1987 var det siste relativt gode året konsernet hadde før den virkelige krisen inntraff, men deretter gikk det i rak nedover­bakke. 

Haaken Eric, Haaken Severin sin eldste sønn, hadde begynt å jobbe i bedriften i 1985. Konsernet hadde da hovedkontor på Bøn og administrasjonen besto av en relativt uoversiktlig organisasjon hvor det ikke fantes klare retningslinjer eller rapporteringslinjer.

Det måtte ryddes opp i bedriftsstrukturen, og dessverre måtte mange etter hvert slutte i sine stillinger. Rentenivået økte til bortimot 30% på enkelte lån, og man måtte ta opp likviditets­lån for å kunne betale renter og avdrag. Dette var begynnelsen på en ond sirkel, og drastiske endringer måtte finne sted.

Krisetiden vedvarte til 1994, dette var tunge tider hvor MEV i realiteten sto på konkursens rand. Haaken Severin og Haaken Eric måtte bestemme om de ville prioritere å redde handel/industri segmentet eller eiendommene. De bestemte seg for å redde eiendoms­komplekset, og endte opp med å selge unna all industri og handel, inkludert kraftstasjonene. MEV hadde fem kraftstasjoner i Andelva, som var de gamle tresliperiene, Mago A, B, C og D samt Bøhns­dalen.

Det var disse Haaken Severin var mest lei seg for å måtte selge, ettersom kraftstasjonene var hjertebarna hans, som han hadde investert mye tid og penger i, men de måtte avhendes for at bedriften skulle klare å redde skinnet.

Etter mye hard jobbing og flere vanskelige avgjørelser greide MEV til slutt å avhende alt av handel og industri. Det siste som ble solgt var sagbruket på Eidsvoll Verk, som ble kjøpt opp av Moelven i 1994. Dette gjorde at MEV akkurat greide å nedbetale nok gjeld til at eiendommene fortsatt var intakt.

Det var gjennom et godt samarbeid og et godt håndverk mellom far og sønn at de greide å redde stumpene av dette store konsernet, og å beholde det som tross alt lå hjertet nærmest.

Haaken Severin var veldig glad og lettet for at bedriften ble reddet, selv om han nok aldri ville innrømmet at noe annet kunne ha vært et alternativ. MEV satt igjen med alle sine eiendommer og bygninger, og cirka 40-50 millioner kroner i gjeld, og Haaken Eric bygget opp en ny bedrift basert på dette.

Haaken Severin var gjennom livet en autoritær og barsk type, men på innsiden var han egentlig en myk og snill mann. Han hadde veldig god smak, og han elsket å samle på vakre ting, og spesielt gjenstander av bedriftshistorisk interesse. Det var han som opprinnelig samlet inn gjenstandene til det som er Skog­samlingen som står på Stallgården i dag.

Han samlet også gjenstander fra det gamle Eidsvold Jernverk, som har resultert i den imponerende ovn­samlingen som står på Krutthuset. Haaken Severin var en kløpper til å oppdrive ovner, ovnsplater, smijernsporter og andre flotte gjenstander. Han samlet også inn glassgjenstander fra Hurdal glassverk og Berger glassverk.

Haaken Severin etablerte og samlet også inn hele det såkalte bygdetunet som står på Skabland. Dette er gamle bygninger fra Hurdal, primært Skrukkelia. Den mest interessante er Finnestuen fra Falla, som stammer fra finneinnvandringen i 1620-årene. Etter hvert reduserte Haaken Severin det å samle inn mye ‘nytt’ fordi det ble i dyreste laget, men da hadde han allerede etablert flotte samlinger, hvor bl.a. samlingen fra Eidsvold Jernverk er den eneste samlingen av sitt slag her til lands.

Det at Haaken Severin samlet inn viktige historiske gjenstander og bevarte dem for ettertiden bidro til at han fikk Eidsvoll kommunes kulturpris i 1980-årene. Det at han som Brukseier mottok denne prisen fra en kommune styrt av Arbeiderpartiet var en hyggelig gest. Haaken Severin Mathiesen mottok også St. Olavs orden for sin virksomhet i 1985.

Haaken Severin satte også i gang ordningen med utdelingen av jubileumssølv

til de ansatte i 1952. Etter 25 år i bedriften fikk man en sukkerkopp, etter 40 år i bedriften en fløtemugge, og etter 50 år i bedriften en kaffekanne. Dette ble revidert i 1978 til fløtemugge og sukkerkopp etter 25 år og kaffekanne etter 40 år.

Haaken var veldig engasjert i mye, også utenom bedriften, og satt i styret til en rekke organisasjoner og foreninger. Han jobbet blant annet intensivt for å anlegge Norges hovedflyplass på Gardermoen gjennom den såkalte Østlandskomiteen, og man skal ikke undervurdere hans rolle i at flyplassen havnet der den gjorde.

Han jobbet også svært aktivt for dampskipet Skibladner, og fikk samlet inn svært mye penger til denne, og har derved litt av æren for at Skibladner fremdeles er i drift på Mjøsa som verdens eldste hjulbåt. Den største av Haaken Severins hobbyer og interesser var jo selvfølgelig jakt, og han var utrettelig i så måte. Han skrev i 1989 den omfattende boken «Mine Jakterindringer».

Han var også en svært dyktig skytter, og vant i en årrekke års-pokalen i Christiania Jægerklubb. Inntil nylig var han den eneste som hadde skutt femti ut av femti leirduer i denne klubbens skytekonkurranse gjennom klubbens 150-årige historie. Haaken dro rundt hele verden for å jakte, men selvfølgelig mest i sine egne skoger. Her nedla han i løpet av sin karriere i underkant av 400 elg.

En av de mer minnerike jaktopplevelsene var da Presidenten av Togo var på besøk i Hurdal for å gå på elgjakt. Han var etter eget utsagn en erfaren elefantjeger ved å ha bedrevet jakt fra helikopter hjemme i Togo. Han ankom Hurdal med sitt hoff, som bl.a. besto av høvdingene i de 13 andre stammene i landet slik at disse ikke skulle gjøre statskupp i hans fravær.

Hoffet måtte til og med være med ut i skogen, noe som nødvendigvis medførte ganske store komplikasjoner når man skulle bedrive løshund jakt. Men det gikk på sett og vis som det måtte gå. 

Presidenten felte til slutt en gammel elgku som nærmest ble geleidet foran posten hans, bare noen få meter fra utgangspunktet. Det hele ble litt komisk da presidenten forlangte klavermusikk til å akkompagnere slaktingen av elgen. Hoffet løp febrilske rundt i skogen på leting etter et klaver, dog uten å finne et.

Det hører med til historien at elgkua (i alle fall inntil nylig) står utstoppet på flyplassen i Togo, påmontert et gevir anskaffet fra Hurdals skoger. Dette er bare kortversjonen av historien pga. plasshensyn.

På sine eldre dager ble Haaken Severin en mye mykere mann, og var dessuten svært opptatt av sine barnebarn. Men han fikk dessverre til slutt uhelbredelig prostatakreft. Hans sykeleie ble tilbrakt på Hovedgården, hvor Cécile pleiet ham i ly av sitt eget hjem.

Haaken Severin døde på Hovedgården, omkranset av sine nærmeste den 12. september 1997, bare 70 år gammel. Under Haaken Severin sin begravelse ble kirkegulvet dekket med granbar, som skulle symbolisere Haaken Severins siste reise gjennom sine elskede skoger. Han ligger likeledes begravet ved Skrukkelia Kapell.