BY OG LAND, HAND I HAND

Hovedbygningen på Linderud i Østre Aker ble bygget i 1713, utvidet på slutten av det 18. århundre og ombygget i 1840-årene. De første eierne av Linderud var Mogens Lauritzøn (1646–1726), og konen Anne Bentsdatter (1654–1697), som bygslet Linderud fra 1671 og kjøpte gården i 1679. Sønnen Erich Mogensøn (1687–1742) og hans kone Johanna Neve (1699–1755) overtok Linderud i 1713, og bygde da en ny hoved- bygning i utmurt bindingsverk. De brukte i en periode stedet som lystgård, men flyttet inn permanent i 1730.

Neste generasjon, Mogens Larsen Monsen (1727–1802) med sin første kone Marthe Holter (1722–1755), og med sin andre kone Helene Cathrine Büchler (1740–1831), også kjent som Mor Monsen (opphavet til de berømte kakene), brukte Linderud som lystgård med stor selskapelighet, med besøk av blant annet kronprins Fredrik i 1788. Rundt 1750 ble det satt inn nye vinduer og bygningen ble gulmalt. Rundt 1770 fikk ballsalen nye veggmalerier.

Neste eier, Haagen Mathiesen (1759–1842) giftet seg med Marthe Beate Monsen (1766–1823) i 1790. De brukte Linderud Gård som lyststed frem til 1812 da tjenerfløyen i tre etasjer i panelt, utmurt bindingsverk ble bygget. Hovedfløyen ble forlenget med 2,8 meter og ble hvitkalket. Familien flyttet da permanent inn på Linderud.

Sønnen Mogens Larsen Mathiesen (1799–1875) og Johanna (Hanna) Hedevig Gløersen (1800–1885) bodde fast på Linderud. I 1835 ble nye gjestehus gjenreist etter en stor brann. I 1840-årene ble takgesimsen hevet, og bygningen ble panelt og etter hvert gulmalt.

Det ble satt inn nye vinduer og støpejernsøyler i svalgangen. I 1876 bygget Hanna Mathiesen nytt fjøs i teglstein. Hanna drev gården frem til sin død i 1885. Haaken Christian Mathiesen (1827–1913) flyttet inn på Linderud som enkemann i 1882. Han hadde da vært gift med søstrene Anna Sophie Larpent (1833–1863) og Louise Larpent (1836–1875). I 1880-årene ble det bygget ny glassveranda mot hagen i syd og nytt inngangsparti. Fjøset ble utvidet i 1895–1897.

Christian Pierre Mathiesen (1870–1953) og Celina Ihlen (1874–1948) flyttet inn i 1914 etter en større ombygging. Det ble bygget en glassveranda mot vest, inngangsparti og søyler mot gårdsplassen, hall over to etasjer og endringer i interiørene. I 1923 ble stallfløyen revet og erstattet med nybygg. I 1933–1934 ble det innredet leiligheter over to etasjer i fløybygningen for gårdsbestyreren, som senere ble overtatt av sønnen Erich Mathiesen.

I 1940 ble eiendommen overdratt til Christian Pierre Mathiesens seks etterkommere, gjennom Linderud Sameie. Frem til 1890-årene var Linderud hovedsete for Mathiesen-familiens store skog- og trelastvirksomhet, som fra 1893 også omfattet Eidsvoll Verk. Det store godset ble delt mellom Haaken Christian Mathiesens tre sønner, og den yngste, Christian Pierre, overtok til slutt Linderud i 1893 som 23-åring. De andre sønnene var Haaken Larpent Mathiesen, som overtok Eidsvold Værk, og Arthur Mathiesen som bygget opp Arthur Mathiesen & Co, som igjen dannet grunnlaget for det som i dag heter Kroken Gård og Mathiesen – Atna AS i Østerdalen, samt Sætre Bruk AS på Hurum. Christian Pierre hadde landbruksutdannelse og var i en periode både stortingsmann og landbruksminister, noe som ga ham en stats- rådtittel som man den gang beholdt livet ut. Gården han overtok var på rundt 1000 mål innmark og 8000 mål skog.

Statsråd Mathiesen videreutviklet og moderniserte gårdsdriften, slik at Linderud ble et mønsterbruk. Frem til ca. 1920 ble det drevet skiftefjøs på Linderud. På 1800-tallet ble det drevet skiftebruk på Linderud i syvårssykluser. Dette for å hindre at jorda ble utpint og avlingene dårlige. Det ble dyrket gress i fire år og korn i tre. Gresset ble brukt som fôr til en stor besetning på rundt 100 kyr. Linderud Gård leverte fersk og varm melk direkte til husholdninger i Oslo både morgen og kveld.

Melkeleveransen foregikk helt frem til 1941 da den tyske okkupasjonsmakten forbød direkteleveranser av upasteurisert melk, et forbud som ble fremholdt etter krigen.

Etter at Statsråd Christian Pierre Mathiesen, eier av Linderud Gård, døde i 1953, satt alle hans seks etterkommere igjen med delt eier- skap gjennom Linderud Gård Sameie som var stiftet i 1940. På grunn av Linderuds store betydning som knutepunkt for Mathiesen- slekten var det ingen som likte tanken på at gården skulle forsvinne ut av familiens hender, men ingen av barna hadde ønske om å overta gården selv.

Statsrådens eldste sønn Haaken Christian Mathiesen henvendte seg til Jørgen Arthur Mathiesen på Eidsvoll og lurte på om han kunne tenke seg å kjøpe eiendommen med tanke på fremtidig bevaring. Sammen utarbeidet de da en plan om å lage en privat stiftelse av hovedbygningen på Linderud med det tilhørende hageanlegget. Ideen var å finne en løsning hvorved den kulturhistoriske og antikvariske, verdifulle bebyggelse og hage kunne bevares for fremtiden. Den 28. januar 1954 ble Linderud Stiftelse opprettet, hvor stiftelsen kjøpte hovedbygningen samt nærmeste omgivelser, mens sameiet skulle overdra ca. 35 mål hage og park som gave, slik at totalarealet ble ca. 44 mål. Mathiesen Eidsvold Værk skjenket en gave på 100 000 kr til stiftelsen, og restaureringsarbeidene ble igangsatt samme år.

Det viste seg at dette arbeidet skulle bli veldig omfattende, og ble ikke fullført før i 1959. Jørgen Arthur Mathiesen, sammen med Cecilie Aall og hennes datter Lucy, flyttet inn på Linderud rett etter restaureringsarbeidene ble avsluttet, hvilket han hovedsakelig gjorde på grunn av sin store interesse for stedet, og fordi han ville følge restaureringsarbeidene fortløpende.

Det var store og relativt intrusive arbeider som ble utført på Linderud gård for å få den tilbake til mest mulig opprinnelig stand. Og det var nok ikke bare enkelt for Statsrådens familie å se hvordan deres barndoms Linderud Gård ble transformert. Men alle arbeider ble gjort i nært samarbeid med Riksantikvaren og de museale myndighetene i Norge.

I hvert av rommene på Linderud ble alle lag av dekorasjoner, paneler, tapet og farger nøye undersøkt. Med dette utgangspunktet ble hvert rom rekonstruert til å komme så nær sin originale form som mulig. Det ble utført noen større inngrep, som for eksempel flytting av noen vegger, og utvendig ble alle senere tilbygg fjernet.

Huset ble deretter møblert etter beste evne med mest mulige av de originale møblene, eller i stil med det interiøret huset en gang hadde hatt. Restaureringen av Linderud ble gjennomført i samarbeid med blant annet Norges fremste fagkunnskap i 1950-årene, arkitekt Arno Berg, og riksantikvar Arne Nygaard-Nilssen.

De Mathiesenske samlinger overtok, dels ved innkjøp, dels ved gave, en betydelig del av det som fantes av innbo på Linderud da statsråden døde. Det omfattet en stor samling familie- portretter fra 1600-årene og fremover, samt møbler fra samme tid. Det finnes også gammelt porselen, glasspokaler og franske bronser av høy kvalitet. Dette ble også supplert med en del møbler innkjøpt av stiftelsen, og noen få gjenstander er deponert fra Kunstindustri- museet i Oslo.

Hagen på Linderud ble utbedret av bygartner Karl Flod og hagearkitekt Hindhamar som restaurerte hage og anlegg mest mulig tilbake til sin opprinnelige form, slik at det barokke hageanlegget som står der nå i dag er å anse som unikt i sitt slag i Norge. Det er ikke mange andre steder man kan gå tur i en 200 meter lang tunnel av lindetrær fra 1750-årene nå til dags.

I 1960 ble Linderud Gårds hovedbygning og park fredet, og det totale fredede hageområdet utgjør ca. 45 mål. Den siste av driftsbygningene som ble revet var låven, som i slutten av 60-årene måtte vike plassen for et nytt kontorbygg i tilknytning til Linderud Senter.

Etter at restaureringen på Linderud var fullført tilbragte Jørgen Arthur Mathiesen og Cecilie Aall mer enn 20 år på gården, sammen med Cecilies datter Lucy, hvor de førte et gjestfritt hus i god Linderud-tradisjon. Jørgen Arthur og Cecilie flyttet fra Linderud i 1981, og dermed begynte på sett og vis Linderud Gårds museale eksistens.

For å sikre vedlikeholdet av stedet ble det i 1979 inngått en avtale mellom Linderud Stiftelse, De Mathiesenske samlinger, Kunstindustrimuseet i Oslo og Oslo Kommune. Denne avtalen forpliktet Kunstindustrimuseet til å bidra aktivt til vedlikeholdet av Linderud, en avtale de trakk seg fra 25 år senere gjennom force majeure i 2006. Oslo Kommune trakk seg da også ut, og avtalen ble oppløst. I 2007 ble Linderud Gård konsolidert med Akershusmuset, eller MiA som det heter i dag, og driften er nå basert på fast statlig støtte kanalisert via MiA og bidrag fra Oslo Kommune basert på søknader.

Haaken Eric Mathiesen er styreformann i stiftelsen, men MiA har det fulle ansvaret for den museale driften. Det holdes omvisninger på gården hele sommersesongen, og det arrangeres konserter og forestillinger i barokksalen i 1. etasje.

Linderud Gårds Venneforening ble stiftet i 2005, og denne har bidratt positivt. I de senere årene er det blitt etablert et samarbeid mellom Bjerke Bydel og Oslo Kommune for å sikre at det er økende aktivitet og besøk på Linderud. Det drives nå en andelshage på gården hvor det dyrkes blomster og grønnsaker, som bl.a. har resultert i at lokalmiljøet føler et større eierskap.

I skrivende stund jobbes det iherdig med å finne tilfredsstillende adkomst til Linderud, da stedet opplever å bli bygd mer og mer inne av storsamfunnet rundt.