ET INDUSTRIEVENTYR NEDE I DALEN

Iver Prip, en av de første eierne av Eidsvold Jernværk, fikk i 1631 kjøpt de to kvernfossene ved Bøhnsdalen. Man antar at to møller ble etablert da, men forholdene ved Bøhnsdalfossen er dårlig dokumentert frem til 1872. Fra 1780 vet man at møllene som hadde tilhørt «borgere», ble overdratt til bøndene. Dette skyldtes etter sigende at borgerne kun var interessert i tømmerhandel.

Utover dette vet vi ingenting annet enn at møllene ble drevet frem til 1872.

Dette året kan man si at den industrielle revolusjonen kom til Eidsvoll. Det var da stortingsmann Olai P. Wiig begynte å interessere seg for Bøhnsdalen, hvor han etter hvert kjøpte de to møllebrukene som lå der i 1872. Den ene av møllene bygget han om til et tresliperi i 1874. I 1878 bygget han en papirfabrikk i Bøhnsdalen, og deretter en cellulosefabrikk i 1886.

Dette medførte blant annet at befolkningen i bygda økte betraktelig. I 1875 var det 27 ansatte i Bøhnsdalen, i 1885 hadde dette økt til 307. Da Olai P. Wiig døde i 1887 ble Bøhnsdalen overtatt av brødrene Bache-Wiig. 

Cellulosefabrikken var lenge den eldste bestående i Norge. I 1890-årene ble Bøhnsdalen den ledende bedriften i Norge innen produksjon av kunstsilkecellulose. Det var også den nest største papirindustri i Norge etter Bentse Bruk i Akerselva.

I 1889 ble bedriften formelt solgt til engelskmenn, men Carl Bache-Wiig fortsatte som direktør. Bedriften fikk da navnet Bøhnsdalen Mills Ltd. Det ble bygget en sulfittfabrikk i 1896 før de engelske eierne gikk konkurs i 1899 og engelske pantelånere tok over eierskapet.

I 1907 ble ‘The Old Mill’, altså cellulosefabrikken, ombygget, før papirfabrikken og sliperiet brant fullstendig ned i 1908. Engelskmennene ville ikke bygge opp igjen, og følgelig ble bare cellulosefabrikken drevet videre. I 1910 kjøpte Kammerherre Haaken Larpent Mathiesen fabrikken. Dette ble for ham det naturlige sluttpunkt i den skog-, trelast- og sliperindustri han allerede hadde bygget opp, og allerede i 1912 stod en ny papirfabrikk ferdig i Bøhnsdalen. På sitt største var denne papir- og cellulosefabrikken også den største i Nord-Europa.

Driften av fabrikkene gikk døgnkontinuerlig. På det meste var det rundt 1500 ansatte. Først ble det kjørt med tre skift på 8 timer hver. De fleste jobbet på to av dem, altså 16 timer i døgnet. For å lette på dette ble arbeidstiden etter hvert omgjort til fire skift på 6 timer hver. For de fleste utgjorde imidlertid ikke dette en forbedring, da mange nå ble jobbende på tre av dem, altså 18 timer i døgnet uten pauser. Man kan trygt si at tidene sannelig har forandret seg.

Driften og økonomien gikk veldig opp og ned, i takt med konjunkturene i landet, og verden for øvrig. Haaken Severin Mathiesen solgte Bøhnsdalen til Follum i 1965. Follum drev cellulosefabrikken frem til 1976, da de så seg nødt til å legge ned driften. Electrolux Industrier etablerte seg i området i 1965, og de gamle fabrikklokalene ble leid ut til en rekke forskjellige lokale bedrifter. Selve cellulosefabrikken ble revet i 1989. I 1987 ble den gamle kraftstasjonen i Bøhnsdalen nybygget, og denne er i dag den langt største kraftstasjonen i Andelva, med sin kapasitet på 19 mill. kwh, og er den eneste som ikke har et Mago-navn. Denne kraftstasjonen drives i dag av Akershus Energi. 

De andre stasjonene i Andelva drives av Hafslund Eco. MEV har i løpet av 1990 årene solgt seg fullstendig ut av de gamle fabrikklokalene i Bøhnsdalen, og med det er et viktig industrihistorisk kapittel avsluttet.