GODSEIEREN

Jørgen Arthur Mathiesen ble født i 1901 på Eidsvold Verk, som nummer fem av totalt seks barn, til foreldrene Erikka, født Cappelen Kiær, og kammerherre Haaken Larpent Mathiesen. Den eldste i flokken het Marthine, men ble bare kalt Tinken, så kom Eva, Erica, Haaken Mogens, Jørgen Arthur og Haaken Kiær på rekke og rad. Jørgens far, kammerherren, hadde nesten gitt opp håpet om og noen gang få en sønn, men så fikk de da etter hvert tre stykker. 

Den eldste sønnen, Haaken Mogens, døde veldig ung, og det ble følgelig Jørgen Arthurs lodd i livet å ta over som familiebedriftens overhode. Jørgen var svært glad i sin mor og sin far, og hadde en god barndom på Eidsvold Værk Hovedgård med sine søsken. Men de måtte gjennom en streng oppdragelse, i tråd med datidens holdninger. 

Barn skulle sees, men ikke høres, og Jørgen gjenforteller et minne om at han ble bundet fast i et tre foran på gårdsplassen på gamle Hovedgården, slik at han ikke hadde mulighet til å stikke av, og foreldrene kunne følge med på ham i ro og mak fra terrassen. Jørgen forteller også at når han og søsknene en sjelden gang fikk spise middag med foreldrene måtte de stå til bords ved spisestuebordet, og spise med en linjal mellom armene og ryggen. 

Dette for at barna skulle lære seg å alltid ha en god holdning. De ble som oftest lagt til sengs av barnepiken, og Jørgen forteller at han husker at når han la seg som liten gutt måtte barnepiken holde ham i stortåen til han sovnet, slik at han visste at noen var der. 

Jørgen Arthur likte livet på landet, og var også en ivrig jeger; det hører jo på en måte litt med skal du være en ekte «Mathiesen-kar». Han gikk ofte ut med sin far, Haaken Larpent, om kveldene for å overvære rugdetrekket på Staviåsen, Ormelien eller Berger. Jørgen gikk også mye på andejakt med faren på Berger, slik som hans egen far hadde gjort gjennom sin barndom da det ble arrangert store andejakter i de traktene.

Jørgen gikk på barneskole på Eidsvoll Verk og så videre på eget initiativ på handelsgymnasiet i Oslo i to år. Selve skolegangen ble ikke tillagt spesielt stor grad av viktighet ettersom Haaken Larpents innstilling var at «skolelys sjelden blir til meget». Når Jørgen fylte 18 år 9. juli 1919, overtok han fra sin far, kammerherren Haaken Larpent, en ideell halvpart av MEV. 

Dette var da Eidsvold Værk, med underliggende eiendommer og bedrifter, deriblant aksjene i Bøhnsdalen Mills Ltd. Jørgen selv sier at «jeg sa ja takk til dette, uten å vite noe særlig om hva det faktisk innebar». Kammerherrens begrunnelse for å oppta Jørgen som medeier i så ung alder var at han selv var blitt såpass gammel at han følte at det var riktig tidspunkt for å finne gode fremtidige ordninger for familien og bedriften. Kammerherren var 61 år gammel da Jørgen var 18. 

Jørgen arbeidet ett år i skogen sammen med skogforvalteren R. Keyser Frølich etter endt realskole, noe som sannsynligvis satte grunnlaget for Jørgens etter hvert store interesse for skogdrift. 

Han brukte mye tid på å gå rundt på tur på eiendommen og bli kjent med hvert eneste tre. Som han senere alltid sa: «Skog fullt og helt, ikke stykkes vis og delt». Jørgen gjorde sosialøkonomiske studier i Frankrike, og ett år ved Oxford University i England hvor han mest sannsynlig studerte kunst, historie og litteratur. Selv om Jørgen Arthur ikke var noe utpreget skolelys så elsket han historie, slektsforskning og litteratur, og var veldig belest og intellektuell. 

Dette var Jørgens store lidenskaper, og var interesser som kom til å oppta han resten av livet. I Oxford studerte Jørgen sammen med det som den gang var Kronprins Olav, hvor de tilbragte mye tid sammen med å fekte, som var Jørgens største sportslige interesse da han bodde i England. Jørgen jobbet en del i bedriftens kontorer i ferier mens han studerte, liksom han også praktiserte i de forskjellige skog-distriktene i feriene.

Det var i Oxford han møtte sin fremtidige kone Johanne, som også bodde der i en periode hvor hun tok en slags husmorskole, som var vanlig for kvinner på den tiden. Jørgen ble gift med Maren Johanne Hoe Løvenskiold f. 1905 i 1925. Sammen fikk de tre sønner, Haaken Severin f. 1926, Jørgen Carl f. 1929 og Mogens f. 1939. Den yngste «attpåklatten» Mogens, ble født samme dag som sin eldre bror Jørgen. 

Dette hadde Johanne, med suksess, gjort sitt til for å forårsake, fordi Jørgen alltid hadde ønsket seg en liten søster, og Johanne tenkte at dette barnet ville bli en ypperlig bursdagsgave. Hvordan hun klarte det er det ingen som helt vet, men lille Mogens kom da til verden tre uker før termin, dog som en lillebror, på sin brors fødselsdag. Selv om Jørgen offisielt hadde overtatt MEV i 1919, tok han først for alvor del i ledelsen etter endt utdannelse fra sommeren 1925 da han var 24 år gammel. 

Fra 1925 frem til kammerherrens død i 1930, stod de to sammen om ledelsen, selv om det med tiden utviklet seg slik at kammerherren trakk seg mer og mer ut og overlot administrasjonen til Jørgen. Kammerherren fulgte sin egen fars, Haaken Christians, oppskrift fullt og helt, ved at han alltid gav Jørgen anledning til å ta sine egne avgjørelser, og blandet seg lite inn. 

Jørgen hadde en stor og vanskelig oppgave på sine 29 år gamle skuldre da han overtok bedriften i 1930. Det kan påstås at han ble stilt ovenfor utfordringer det kunne virke umulig å mestre, hvor han måtte rydde opp mye etter kammerherren optimistiske investeringer. Dette hang jo også sammen med situasjonen verden befant seg i, det var i 20- og 30-årene hvor det var finanskriser og børskriser over en lav sko, og det var ikke lett å drive store bedrifter. 

Hvordan Jørgen selv etter mange runder med banken fikk de til å gå med på hans plan for å redde MEV ut av gjeldskrisen beskrev Jørgen selv som et rent kunststykke. Jørgen gjorde en strålende jobb med å få bedriften på beina igjen. Godseieren, som han skulle bli titulert som, var en foregangsmann innen moderne skogbruk. 

Hans kjærlighet til skogen var viden kjent, hvor hans innsats for skog og skogskjøtsel satte varige spor. Dette hang sammen med hans evne til å knytte kontakter mot skogforskning, og ta i bruk vitenskapelige resultater i det praktiske skogbruket. Jørgen Arthurs skoger ble mønsterskogen for resten av Norges skogeiere. 

I Mathiesens skoger ble det drevet omfattende forskning og gjort mange forsøk i stor skala. I 1938 holdt Godseieren foredraget «Norsk Skogbruk i dag» som ble en sensasjon i skogkretser, hvor han viste store nyskapende tanker som var veldig interessante. Foredraget ble etter hvert til boken «Mål og midler i norsk skogbruk». 

Boken kom i store opplag og ble også pensum ved alle skogskoler i landet. Gjennom sin bok og sin pionervirksomhet i sin egen skog, ble Jørgen en stor del av utviklingen av norsk skog. Han var veldig opptatt av tekniske fremskritt som kunne få betydning for skogdriften. Han delte sine skoger inn i ti distrikter, hvert distrikt med en forstkandidat som leder, noe han var en av de første til å gjennomføre.

«Våre skoger er en for verdifull ressurs til at vi kan la tilfeldighetene råde», sa han. Godseieren var også svært opptatt av sine ansattes ve og vel, og utviklet såkalte «Egne Hjem» for folk som jobbet i bedriften. Han ville at skogarbeiderne skulle ha en sikker helårs arbeidsplass, ikke bare sesongbasert arbeid, som var vanlig da. Arbeiderne skulle bo bra, derfor stilte Jørgen Arthur tomter til disposisjon, samt tegninger og rimelige materialer. 

Jørgen skjønte viktigheten av å knytte til seg fremragende medarbeidere, og at dette var nødvendig for bedriftens suksess. Godseieren opprettet også i samarbeid med landbruksdepartementet, Statens Viltundersøkelser og Det Norske Skogforsøksvesen et forsøksfelt på 104 000 mål. 

Her ble det drevet med vitenskapelig forskning knyttet til vilt og viltstell. Mot slutten av 30-årene stod bedriften igjen på trygg grunn, men så kom krigen. Da Norge ble okkupert av Tyskland i april 1940 var Jørgen 38 år gammel, og hans sønner, Haaken Severin, Jørgen og Mogens var henholdsvis 13, 10 og 2 år gamle. Jørgen uttaler selv at han under normale forhold neppe ville tenkt på de langsiktige planene i forhold til bedriften på dette tidspunktet, men at krigen gjorde at Jørgen snart kom i en utsatt stilling til de daværende makthaverne; tyskerne og nazistene. Godseieren selv så situasjonen som såpass truende at det gjaldt å få overført noe til neste generasjon så fort som mulig. 

Dette resulterte i at Jørgen solgte sine aksjer i Bøhnsdalen Mills til sine tre sønner, som gjorde at aksjemajoriteten ble sikret inntil frigjøringen av Norge i 1945. Men meningen var ikke å skille Bøhnsdalen fra MEV for alltid, og aksjene ble kjøpt tilbake av Jørgens eldste sønn Haaken Severin i 1946, som gjorde ham til eneeier av Bøhnsdalen Mills i en alder av 18 år. Jørgen hadde under krigen en rakrygget nasjonal holdning, og ble betegnet som en fiende av tyskerne. 

Godseieren var forberedt på å bli arrestert, og hadde tatt alle nødvendige forholdsregler for dette. Det var stor militær aktivitet ved Eidsvoll Verk, hvor man kunne forvente at trefninger kunne skje til ethvert tidspunkt. Jørgen hadde snart sendt alle vekk fra Hovedgården, men ble selv igjen med Hovedgårdens altmuligmann P. Winge. Visstnok så reddet Winge og Godseieren ut mange av de viktigste klenodiene fra Eidsvollsbygningen, som lå ubeskyttet under krigen. Jørgen var også av tyskerne utkommandert som jernbanevakt under krigen, hvor han gikk vakt langs jernbanelinjen mellom Bøn og Dal, for å passe på at andre nordmenn ikke skulle sabotere jernbanen. 

Dette var slettes ingen enkel jobb, og var ganske farlig, spesielt da tyskerne ga klar beskjed om at han ville ende i helvete om han ikke utførte jobben. Men Jørgen Arthur klarte seg. Det sies jo at; Bak enhver stor mann står en kvinne. Foran enhver stor kvinne, står en mann. Og dette kan vel sies å være gjeldene i Mathiesen-slekten opp gjennom generasjonene. Det er ikke så mye personlig informasjon å oppdrive om kvinnene til eierne av MEV, og hva de egentlig hadde å si for bedriften, før vi kommer til Johanne Mathiesen. Johanne var Jørgen Arthurs kone, og mor til hans barn. 

Men hun var også så mye mer. Johanne beskrives som et rivjern, hun var en foregangskvinne og også en slags kvinneaktivist på Eidsvoll Verk. Johanne var veldig sosialt engasjert, og da spesielt innen bedriften. På denne tiden jobbet nesten alle i lokalområdet for Mathiesen, bedriften hadde nærmere 3000 ansatte på det meste og 1100 av disse jobbet i skogen, og Johanne tok ansvar for at de ansatte hadde det bra. 

Under krigen opprettet hun et suppekjøkken hvor den daglige rasjonen med byggrynsgrøt ble et kjærkomment tilskudd til den heller magre krigsdietten. Hun jobbet hardt for å skaffe mat, hvor hun blant annet reiste til Vestlandet hvor hun fikk tak i både hval-spekk og fisk. Grønnsaker og kjøtt skaffet hun fra gården, som hun delte ut til de ansatte. Hun grunnla også det som er, tør vi påstå, landets første bedriftsbarnehage, på Lerkelund ved Bøn.

Jørgen skilte seg fra Johanne i 1956, etter hva Jørgen selv refererte til som et ulykkelig ekteskap, men som for Johanne resulterte i en sorg hun aldri helt kom over. Jørgen hadde en lang og ikke spesielt hemmelig affære med sin barndomskjæreste Cecilie Aall, som han endte opp med å gifte seg med i 1956. 

Dette ble sett på som et stort svik, og det var vanskelig for resten av familien å akseptere skilsmissen. Jørgens ekteskap med Cecilie Aall ble aldri fullt ut godtatt. Følgelig bestemte Jørgen seg for å forlate alt der hjemme, og dra ett år til London hvor han bodde på Browns Hotel. Dette var ikke spesielt fordelaktig for hverken bedriften eller familien. Han sendte et brev fra London hvor han fortalte at han ville skilles, og ikke aktet å returnere til Eidsvoll Verk. Jørgens eldste sønn, Haaken Severin, måtte da som en meget ung og uerfaren mann overta ansvaret for virksomheten, som den gang var veldig stor. Et ansvar Haaken Severin slettes ikke var spesielt lysten på, eller skikket for på daværende tidspunkt.

Johanne ble boende på Eidsvoll Verk resten av livet selv om hun ble skilt fra Jørgen. Hun bodde på gamle Hovedgården inntil den brant i 1958, og etter det bodde hun delvis på Berger, delvis på Skabland, og så noen år på Rolighet. Hun tilbragte også mye tid på Jaktboligen og Prinsestuen i Jeppedalen. Hun hadde alltid rare og morsomme kjælenavn på alle. Hun opprettholdt til enhver tid en strålende blid fasade. Hun elsket å leke matchmaker, hun var populær og holdt alltid selskapeligheter og arrangementer på Eidsvoll Verk. 

Med sin utrettelige energi satte hun virkelig Eidsvoll Verk på kartet for å knytte viktige nettverk utover i landet. Hun døde av et slag på Kanariøyene i 1972 mens hun ferierte hos sin sønn Jørgen.

Hun ble bare 67 år gammel.

Jørgen Arthur flyttet til Linderud Gård i 1956 hvor han bodde med sin nye kone Cecilie og hennes datter Lucy. Han hadde da i prinsippet pensjonert seg og i en alder av 55 år. Jørgens eldste sønn, Haaken Severin, ble midlertidig ikke offisiell eneeier av bedriften før i 1962.

I denne nye fasen av livet kastet Jørgen seg med liv og lyst inn i restaureringen av Linderud. Da Jørgens onkel, statsråd Christian Pierre Mathiesen døde i 1953, tok Jørgen på seg oppgaven med å opprette Stiftelsen Linderud. Denne stiftelsen skulle overta hovedbygningen med den tilhørende parken, da ingen av Christian Pierre sine direkte etterkommere var interessert i å ta over.

Jørgen gikk i gang med restaureringsarbeidet av Linderud, hvis resultat er mye av det vi ser på Linderud i dag. 

Jørgen gjorde en stor innsats for å møblere Linderud med mest mulig autentisk innbo, og ved å pusse opp stedet til sin opprinnelige stand. Han startet Linderud Stiftelse i 1954. Jørgen var kjent for sitt rettskafne og ærlige vesen, han var stillfaren og utpreget kultivert. Han var en nøktern mann, og hans beste venner kom fra skogen. 

Han anvendte enormt mange morsomme ordtak og ordspill. «Jeg er ikke lengre den mannen jeg en gang var, og det har jeg for øvrig aldri vært», var en favoritt. Han var også ekstremt opptatt av og interessert i slektsforskning og historie, og han har gjort en stor innsats for familien Mathiesen med slektsgransking både privat- og rent bedriftshistorisk.

Jørgen tok i sin tid initiativet til den omfattende fem binds bedriftshistorien «Fra Linderud til Eidsvold Værk», som ble skrevet av flere prominente forfattere som Francis Sejersted, August Schou, Andreas Holmsen og Even Lange. Dette er vel sannsynligvis den mest omfattende bedriftshistorie noensinne skrevet her til lands. Jørgen gjorde også en kjempejobb på vegne av norsk heraldikk, altså hadde han en spesielt stor kunnskap om bl.a. våpenskjold. 

Han har en del av æren for at det ble skapt et heraldisk miljø i Norge, som har ført til blant annet den voldsomme veksten av statlige og kommunale våpenmerker. Utgangspunktet for denne interessen var slektsforholdene i det gamle Christiania. Han utførte blant annet studiereiser til Skottland for å finne tilknytningen til våre forfedre fra McCulloch-klanen, fra hvilke Mathiesen-slekten har mange aner, og til Danmark. 

Jørgen returnerte til Eidsvoll på sine eldre dager, da ekteskapet med Cecilie i prinsippet var over. Hans sønn Jørgen Carl sa at det var godt å endelig å ha fått tilbake sin far. Jørgen A. hadde også alltid et svært varmt forhold til sin svigerdatter Cécile og sin sønnesønn Haaken Eric. Jørgen flyttet inn på Drengestuen på Rolighet, hvor Haaken Eric da bodde med sin kone Jorunn og deres barn Erica og Haaken Nicolai. 

Jørgen ble etter hvert en smule senil og likte å tro at Jorunn var hans egen kone, og lurte titt og ofte på hva Haaken Eric egentlig hadde der å gjøre. Han kom nesten hver dag spaserende forbi kjøkkenvinduet på Rolighet, helt tilfeldig rundt middagstider, med en flaske vin under armen, og tittet inn vinduet med et håp om en middagsinvitasjon. Og han ble selvfølgelig alltid invitert inn. 

Jørgen Mathiesen hadde en rekke tillitsverv i industriell sammenheng og i organisasjoner tilknyttet skogbruket, bl.a. som medlem av Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd, og medstifter og en tid formann i Skogbruksforeningen av 1950. Han hadde en rekke verv i Det norske Skogselskap, og ble æresmedlem i 1964. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1961 og var kommandør av Dannebrogordenen, Finlands Lejonsorden og den svenske Vasaorden, storridder av Islands Falkeorden og innehaver av flere andre utenlandske ordener. Jørgen Arthur er den av Mathiesens Eidsvold Værks patriarker som hittil har levd lengst, med sine 92 år, han døde den 6. desember 1993 på et sykehjem i Nannestad. Jørgen Arthur er gravlagt på Gamle Aker Kirke.