KAMMERHERREN

Haaken Larpent ble født i Uranienborgveien i Oslo i 1858 av Anna Sophie Josephine Larpent og Haaken Christian Mathiesen. Ganske raskt etter Haaken Larpents fødsel kjøpte familien Mathiesen løkken Høien rett ved Gamle Aker Kirke i datidens Christiania. Der bodde hele familien som bestod av en stor søskenflokk på seks. Høien var en praktfull eiendom, med en stor tilhørende hage med plass til både kjøre- og ridehester.

Økonomien i familien var til tider trang, og ifølge Haaken Larpents dagboknotater utgjorde en kokt høne ofte middagen. Moren Anna var visstnok heller ingen mesterkokk, og det var ofte maten endte opp ganske så brent, men en sulten mage hører som kjent ikke på noen. Selv om økonomien til tider var trang, kan det ikke bare ha vært dårlig stilt, for legenden sier at Christianias første private badekar ble installert hjemme hos familien Mathiesen på Høien.

Badekaret vakte stor oppmerksomhet i byen, og mange kom på besøk for å ta dette underet i nærmere øyesyn. I de dager var det jo mer vanlig å dra til offentlige badehus når man skulle vaske seg. Kanskje det er nettopp her (flere i) Mathiesen slektens store badeglede, både i sjø og kar, stammer fra?

Haaken Larpents mor døde altfor ung under fødselen av sitt 7. barn i 1863. Da var Haaken Larpent bare fem år gammel, og hans far, Haaken Christian satt alene igjen. Annas søster Louise Julie Jeanette Larpent kom fra Danmark for å hjelpe til i familien. Denne hjelpende hånden resulterte i at de to giftet seg, og da ble plutselig Haaken Larpents tante hans nye mor. Haaken Christian og Louise fikk fem barn, så søskenflokken til Haaken Larpent ble stor med til sammen 11 barn. Haaken Larpent hadde et veldig nært forhold til sin far, som var en person som hadde en stor betydning for ham livet igjennom.

Haaken Larpent var en ivrig jeger og fisker, noe de to hadde til felles. Allerede fra han var veldig liten deltok han på de store andejaktene som hans far holdt hver høst på Berger. Haaken Larpent forteller selv at han var så liten at de skutte endene som hang fra jaktvesken hans subbet i bakken når han gikk.

Haaken Larpent skjøt sin første hare med Gamle Erik Jeger på Berger. Gamle Erik ville at Haaken skulle spise harehjertet rått, slik tradisjonen tilsier, for å kunne bli en god jeger videre i livet. Dette nektet Haaken konsekvent, og sa senere at det var nok derfor han hadde endt opp med å bli en mye bedre fuglejeger enn harejeger.

Haaken drev også mye med elgjakt i Hurdalsskogene i yngre år, men han ble ganske fort lei av denne typen jakt. Han syntes elg var for store dyr, og at det var for mye styr rundt slaktingen med mye blod og griseri. Hans store hobbyer forble livet gjennom småviltjakt og fiske, i tillegg til hunde- og hesteoppdrett.

Haaken Larpent gikk på Aars & Voss skole, men tok ifølge karakterbøkene ikke skolegangen sin så veldig seriøst. Hans sønn Jørgen Arthur fortalte senere at han som ung ved en tilfeldighet hadde funnet sin fars karakterbøker, noe Jørgen selv mente hadde vært svært uheldig, ettersom synet av disse ikke hadde inspirert ham til å ta sin egen skolegang så veldig alvorlig. Disse karakterbøkene ble visstnok brent kort tid etter.

Haaken Larpent hadde en eldre bror, Haaken Mogens, som var den førstefødte sønn, og var tiltenkt å overta familiebedriften. Men Haaken Mogens døde av sykdom i veldig ung alder i 1875, da Haaken Larpent selv fortsatt gikk på realskolen. Før sin brors død hadde han som hensikt å bli kavalerioffiser, hvilket nok hang sammen med hans store interesse for hester. Men disse planene ble imidlertid raskt forandret da Haaken Mogens døde, og det plutselig ble Haaken Larpents oppgave å føre familiebedriften videre.

Året gjennom reiste familien på mange turer fra byen til Hurdal, Jeppedalen og Rustad hvor de fleste av familieferiene ble tilbragt. Men de reiste også mye til utlandet gjennom Haaken Larpents oppvekst og liv, noe som ikke var alle forunt på den tiden. Haaken Christian Mathiesen var en stor kunstelsker og Haaken Larpent fikk dermed mange slike opplevelser med sin far.

Etter en kunstdannelsestur til Italia med faren, ble Haaken Larpent igjen i Europa for å utføre den såkalte dannelsesreisen, som var vanlig blant de veletablerte på denne tiden. Haaken L. oppholdt seg en periode både i Frankrike og England for å lære språk. I England bodde han en kort periode blant annet hos en preste­ familie nord for London. I Frankrike bodde han mest i Paris, hvor han lærte seg å snakke et meget vakkert flytende fransk, som han selv sier at han tilegnet seg gjennom hyppige turer på teateret.

Etter hvert kjøpte Haaken Larpent et sted i Frankrike, La Bastide, hvor familien også tilbragte mange gode dager. Haaken Larpent var veldig opptatt av kultur, kunst og arkitektur, og elsket å tegne og å bygge. Flere av byggene han fikk satt opp på Eidsvoll Verk kommer vi nærmere inn på i andre kapitler i denne boken.

Etter hjemkomsten fra utlandet i 1880 jobbet Haaken Larpent en periode for Tostrup & Mathiesen, både på kontoret i Christiania, og ved befaringer og besøk rundt om på eien­ dommene. Men den første offisielle stillingen han hadde var hos en agentforretning i Christiania. På denne tiden var han også medlem av Det Gule Chor, som var Christianias ridende borger­garde, hvor han kom inn i korpset kort tid før det ble oppløst i 1881. Haaken Larpent har fortalt at de holdt sine øvelser på Etterstad, hvor de red rundt med store pistolhylstre på salen, hvor de i stedet for pistoler hadde en flaske med portvin eller lignende.

Haaken Larpent var en ivrig rytter til slutten av 1890-årene hvor han fikk en sykdom som gjorde at han måtte holde seg i absolutt ro i ett år. Det var først i senere år, kanskje rundt år 1920, at han så smått begynte å ri igjen, men interessen for hester beholdt han alltid.

Haaken flyttet i 1883 i en periode til Fredrikstad hvor han startet en bedrift med Anthon B. Nielsen, også kjent som Elias Kræmmer. Firmaet het Nielsen, Mathiesen & Co. Bedriften ble drevet ekspansivt, hvor de blant annet satte i gang høvleri og kassefabrikk midt i de vanskelige 1880-årene, drev sildesalteri på Hvaler for å få avsetning for sine industrielt fremstilte tønner, og forsøkte å opparbeide eksportmarkeder i Australia, Sør-Afrika og Sør-Amerika.

Etter 10 års drift med både vinning og store tap ble firmaet oppløst, og Mathiesens yngre halvbror Arthur drev resten av virksomheten videre «i meget indskrenket Maalestok». Det ble sagt, sannsynlig med et lite glimt i øyet, at når de startet selskapet hadde Mathiesen pengene og Nielsen erfaringen, men når Haaken Larpent gikk ut av selskapet, hadde Nielsen pengene og Mathiesen erfaringen.

Det var visstnok et ganske livlig selskapsliv i Fredrikstad på den tiden Haaken Larpent bodde der, og trelastnæringen blomstret. Her brukte Haaken mye tid på seiling, og han ble også medlem av en Velosipedklubb. Dette var en ganske livsfarlig sykkel med et meget høyt forhjul. Kravet for å bli medlem i klubben var at man skulle klare å sykle en hel runde uten å falle av. Historien sier at han falt av rett før mål, og at han aldri satte seg opp på en sykkel igjen. I Fredrikstad hadde Haaken Larpent et lite hus som populært ble kalt Haakenshallen, hvor han levde livets glade dager. Haaken Larpent skriver selv om en auksjon på Nes Herregård i Fredrikstad som hadde gått livlig for seg, og hvor han hadde endt opp med å by, for så å måtte kjøpe en klokke for dobbelt så mye som den ville kostet ny.

Det var jo alltid meningen at Haaken Larpent skulle overta sin fars halvdel i Tostrup & Mathiesen, så etter hvert flyttet han tilbake til Christiania. Han overtok eiendommen Lunden under Linderud, som han bygget om til et herskapelig hus med en nydelig hage.

I 1891 giftet Haaken seg med Erikka Sophie Marthine Cappelen Kiær (1866–1929), etter at de hadde blitt forlovet for andre gang. Erikka var etter sigende oppkalt etter Erik Børresen i Drammen, da moren, Marthine Cappelen fikk et hjem hos ham da hun ble foreldreløs. Den første forlovelsen ble opphevet av Erikka på et tidspunkt, av uvisse grunner, men de fant da heldigvis sammen igjen.

Haaken hadde allerede den gang anlagt skjegg, noe han beholdt livet ut, og var litt redd for at det var skjegget som hadde avskrekket Erikka. Men da Erikka fikk se ham igjen uten skjegg viste det seg at da ville hun i hvert fall ikke ha ham. Heldigvis gror skjegg raskt ut igjen, og de fikk til slutt en hel del barn. 

Førstefødte er Marthine ‘Tinken’ Mathiesen 1892, så Eva Mathiesen 1893, Erica Mathiesen 1894, Haaken Mogens Mathiesen 1899 (døde samme år, tre måneder gammel), Jørgen Arthur Mathiesen 1901 og Haaken Kiær Mathiesen 1906.

I 1892 døde den siste Tostrup, og i begravelsen henvendte Tostrups nevø, Christian Paus, seg til Haaken Larpent, hvor han sa at ja, nå kom jo de to heretter til å arbeide sammen i Tostrup & Mathiesen. Haaken visste derimot at i Tostrups testamente stod det at Tostrups del skulle gå tilbake til Mathiesen for bokført verdi ved hans død ettersom han ikke hadde noen direkte arvinger.

Haaken svarte dermed Paus, som han etter all sannsynlighet ikke likte så godt, at noe samarbeid mellom dem ville det aldri bli. Og slik gikk det også.

I 1892 overtar Haaken Christian Mathiesen Tostrups del av bedriften. I 1893 kjøper Haaken Christian Eidsvold Værk av Brukspatron Wilhelm Tersmeden for 600 000 kroner. Dette var i prinsippet konkursboet etter Carsten Anker, med jordbruk, noe skog ved Hurdalssjøen, sagbruk, tresliperi, mølle og teglverk.

Hensikten med dette oppkjøpet var først og fremst å erverve reguleringsrettighetene og fossefallene i Andelva, som fra gammel tid av tilhørte Eidsvold Værk, for derved å kunne bygge ut en moderne treforedlingsindustri, basert på skogforedlingskomplekset rundt Hurdalssjøen. Dette ble utgangspunktet for omdanningen fra handelshus til industribedrift av hele det gamle familieforetaket til Mathiesen.

I 1894 flytter Haaken Larpent med familie, og etablerer hovedsetet til Mathiesen på gamle Hovedgården på Eidsvoll Verk. Etter hvert bygget han på en vestfløy på Hovedgården. Hans far likte ikke dette spesielt godt, og sa litt spøkefullt «nu som du har bygget på denne vestfløy, så får du også bygge på en østfløy, og så får du rive ned hele røkla, og bygge deg et ordentlig hus».

Haaken Larpent overtok hele bedriften med alle skogeiendommer og industri i 1895. Omleggingen av bedriften foregikk i flere etapper. Haaken Larpent satte i gang med utbyggingen av hele industrien i Andelva. Mago A var allerede bygget, men han fikk nå oppført Mago B og Mago C, og i 1898 kjøpte han Bårlidalen som han gav navnet Mago D.

Han flyttet sagbruket, som da lå i Bergersumpen, til Eidsvoll Verk. Først ble det bygget ut en betydelig tremassekapasitet, deretter kjøpte Mathiesen i 1910 cellulose- og papirfabrikken Bøhnsdalen Mills, et av landets betydeligste treforedlingsanlegg, som lå i tilknytning til den øvrige virksomheten ved Eidsvoll. Andelva ble nå Norges nest mest industrialiserte elv etter Akerselva i Oslo.

I 1904 bygget Haaken L. Skabland som jaktsted, etter forut for det å ha brukt både Bundli ved Hurdalssjøen, Jeppedalen og Rustad. Utviklingen av et slikt integrert foretak var enestående i norsk sammenheng, også fordi bedriftens skoger kunne levere halvparten av den tømmermengden tremasse- og celluloseproduksjonen krevde.

Mathiesen var, ved siden av sine industrielle interesser, sterkt opptatt av skogsaken og innførte fra omkring 1900, som en av de aller første her i landet, en profesjonell forvaltning av sine eiendommer med fagutdannede forstmenn som ansvarlige ledere.

Selv om Haaken Larpent var godseier på Eidsvoll Verk på full tid, rakk han fra 1901 også en aldri så liten karriere som kammer­herre for den svenske Kronprins Gustav. Da Haaken først ble spurt om å være kammer­herre sa han nei, men han ble senere overtalt til å overta stillingen likevel. Haaken var veldig hengiven ovenfor kronprinsen, og ga ofte uttrykk for dette da han snakket om sin tid som kammerherre.

Mathiesen hadde fast tilhold på slottet når kronprinsen var i Norge, blant annet i forbindelse med de politiske kriser som oppstod frem mot unionsoppløsningen. Hans internasjonale orientering stod ikke i veien for et sterkt nasjonalt sinnelag, og til tross for sitt gode personlig forhold til kronprinsen var han ved flere anledninger på nippet til å søke avskjed for å markere sin holdning.

Selv trodde han de svensk-norske motsetningene kunne løses med forhandlinger helt til svenskene i 1904 presenterte sine «lydrikepunkter» om felles utenrikstjeneste. Men han nådde ikke frem med sine argumenter om at «Nordmændenes Indignation er berettiget», og i april 1905 søkte han, og fikk permisjon.

Haaken Larpent beholdt likevel tittelen som kammerherre livet ut. Det ble flere ganger planlagt at Kronprins Gustav skulle komme på elgjakt i Hurdal. Haaken Larpent fikk til og med bygget en liten stue med tre soverom i Jeppedalen, som han kalte Prinsestuen. Hytta skulle brukes til Prinsens besøk, men det kom imidlertid noe i veien, og kronprinsen kom aldri dit.

Prinsestuen ble derimot mye senere, i en 20-års periode, bebodd av kongelige likevel, da Kronprins Harald og Kronprinsesse Sonja med barn leide Jaktboligen i Jeppedalen med den tilhørende Prinsestuen. Dette forholdet opphørte ca. 1990.

Kammerherren var en meget driftig, men også svært generøs mann. Han involverte seg i mer eller mindre alt som foregikk i en relativt vid omkrets. Som eksempler kan nevnes at han i 1897 grunnla Eidsvold Dampskipsselskap (som holdt det gående til 1940). Videre så kjøpte han i 1916 kraftstasjonen i Hjæradalen (Risa) av Markus Haugen, og flyttet likegodt hele kraftstasjonen til Varud, for å øke fallhøyden til 10 meter. Driften ble imidlertid senere overtatt av Fridjof Løken. I noenlunde samme område drev Kammerherren også Dal Valsemølle.

Når det gjelder generøsitet så kan det også fortelles at Kammerherren i sin tid skjenket forsvaret Trandum og Sessvollmoen. Han innså at Norge trengte et sterkt forsvar. Det var imidlertid en tilknyttet klausul om at forsvaret som en følge i all fremtid ikke skulle ekspropriere arealer fra Mathiesen Eidsvold Verk. Dette ble et hett tema da forsvaret var inne på tanken om å ekspropriere Bergermoen i 1990 årene. Dette ble imidlertid heldigvis aldri noe av.

MEV kom i store problemer i de harde 30-årene fordi Haaken Larpent hadde vært for ekspansiv. Han hadde engasjert seg i andre betydnings­fulle norske foretak enn bare Mathiesen Eidsvold Værk.

Dette gjelder blant annet Orkla Gruber, som han var med på å starte 1904, A/S Sydvaranger og Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Dessuten gikk han aktivt inn i mer eksotiske foretak som Société du Madal, et afrikansk handelsselskap med store kokosplantasjer i Mocambique, der Mathiesen var storaksjonær sammen med fyrsten av Monaco. Den tidligere utenriksministeren i den første russiske revolusjonsregjeringen, Terestsjenko, var et aktivt styremedlem. På denne måten hadde Haaken Larpent et stort internasjonalt nettverk av forretningsfolk.

Haaken hadde en utpreget optimistisk natur, som kom til uttrykk ved omfattende aksjeinvesteringer i de gode tidene under den første verdenskrig. Han ble hardt rammet av den alvorlige etterkrigskrisen, og de store tapene i aksjemarkedet gjorde det ekstra vanskelig å møte de ekstraordinære problemene innen treforedling. Utenlandske avtakere kansellerte i 1921 inngåtte kontrakter på grunn av force majeure, og salgsprisene sank til en tredel, mens utgiftene til råvarer allerede var betalt. Hele bedriften holdt på å gå over ende, og slet med en enorm gjeldsbyrde gjennom det meste av mellomkrigstiden.

Gjennom Haaken Larpents liv opplevde han store forandringer i bedriftslivet og i forholdet mellom ledere og ansatte. Selv om båten bar, hadde han en tung tid rent økonomisk med bedriften i sine siste leveår, og han slet med å forstå endringene verden gikk gjennom. Hans elskede kone Erikka døde i 1929 etter noen års smertefull sykeleie, noe som gikk sterkt inn på Haaken Larpent. Motgangen bar han som den mann han var, men han ble selv syk under en forretningsreise til Sør-Afrika med sin bror året etter Erikka døde.

Han kom hjem fra Sør-Afrika i august 1930, hvor han døde på Eidsvold Værk den 5. oktober samme år. En stor og viktig mann i Mathiesen slekten var da død, 72 år gammel.