MED ALDER FØLGER ET LANGT LIV
Den gang virksomheten som etter hvert skulle bli Mathiesen Eidsvold Værk startet opp fortonet verden seg svært annerledes enn den gjør dag. Da var det såkalt Dansketid i Norge, og det var ikke før på 1500-tallet at industriell virksomhet kom i gang her til lands.
Som et eksempel kan vi nevne oppgangssagen. Dette er en vanndrevet sag med et rett sagblad som beveger seg rett opp og ned, og som kom i bruk her i Norge tidlig i dette århundret. Ikke lenge etter fikk Norge sitt første bergverk.
Før dette drev våre forfedre i hovedsak med jakt, fiske, jordbruk og dyrehold, i tillegg til noe handel og skips- fart. Det meste av Norges landareal tilhørte kronen, altså Danskekongen, som hadde overtatt dette fra kirken etter reformasjonen i 1537.
Skog hadde liten verdi den gangen, sett bort fra den skogen som lå i nærheten av bebyggelse eller ved sjøen. Dette endret seg gradvis når vi fikk flere sagbruk og bergverk, og etter hvert kom glassverkene også i gang her til lands. Sagbrukene var avhengige av grovt tømmer og vannkraft, berg- og glassverkene av malm, råstoffer og ved.
De nye næringene skapte nye arbeidsmuligheter, ikke bare ved brukene og verkene, men også i skogen, i fløtingen, og innen annen transportvirksomhet.
Etter 1660 ble det kastet store godsmasser ut på markedet.
Danskekongen var i stadig pengemangel, og realiserte etter hvert en stor del av krongodset. Disse salgene av jord- og skogeiendommer dannet grunnlaget for opprettelsen av en rekke sagbruks- og berg- verksbedrifter, som til dels, med noe endret karakter, eksisterer den dag i dag, og som hører til de mest tradisjonsrike vi har i norsk næringsliv.
Mathiesen Eidsvold Værk befinner seg godt plantet blant disse, som med sine 350 år er å regne som en av Norges eldste bedrifter.
Den spede begynnelse av bedriften som nå er Mathiesen Eidsvold Værk ble grunnlagt av Mogens Lauritzøn (1646–1726). Vi vet relativt lite om ham, bortsett fra at han ble født i Danmark.
Han begynte med tomme hender, men var god til å skrive, og hadde nok en etter forholdene ganske god utdannelse. Mogens Lauritzøn opplyser selv at han ble født i 1646, men vi har ikke klart å oppdrive noen infor- masjon om ham før han fyller 20 år og er fullmektig hos sin anerkjente svoger, Romerriks- fogden Anders Simonsen.
Noe som er et litt spesielt sammentreff er at Mogens Lauritzøn drev som gårdbruker på Bøn i Eidsvoll i 1670, samme sted som hans etterkommere skulle slå seg ned i fjern fremtid. Men han flyttet ganske fort fra Bøn til datidens Christiania, og i 1671 bygslet han gården Linderud i Aker, som var et gammelt kirkegods.
Derfor regner vi 1671 som stiftelsesdatoen for virksomheten. Mogens Lauritzøn ble imidlertid eier av Linderud i 1679.
Mogens Lauritzøn levde til 1726, og i løpet av sitt lange liv bygget han opp en skog- og trelastbedrift av imponerende dimensjoner. Han eide og drev en rekke privilegerte sagbruk ved Akerselva, Strømmen og på Romerike, og han eide også mange skogeiendommer og gårder hovedsakelig på Romerike og i Glommadalføret. Mogens Lauritzøn hadde mange barn, hvorav en av sønnene, Bent Mogensøn, ble sokneprest i Eidsvoll.
Det ble imidlertid sønnen Erich Mogensøn (1687–1742) som kom til å fortsette farens virksomhet. Bare 26 år gammel overtok Erich Mogensøn Linderud i 1713, og fikk bygget den prektige hovedbygningen i utmurt bindings- verk som står der den dag i dag.
Han overtok også etter hvert farens sagbruk, jord- og skogs- gods. Erich Mogensøn var dessuten den første i familien som kjøpte eiendom i Hurdalstraktene da han kjøpte eiendommen Skrukkelia i 1718.
Da Erich Mogensøn døde i 1742 var hans eldste sønn Mogens Larsen Monsen bare 15 år gammel. Derfor overtok moren hans, Johanna Neve, den daglige driften av eiendommene fram til gutten ble myndig. Mogens Larsen Monsen (1727–1802), som titulerte seg som Kanselliråd, la om driften som hans far og farfar hadde bygget opp.
Bortsett fra hovedgården, Linderud, solgte han det meste av jordeiendommene, mens han beholdt sagbrukene og skogene. Han kjøpte flere skogeiendommer i Hurdal, blant annet Lundberg. Kanselliråden hadde flere jern i ilden, han drev også bl.a. med skipsfart, samtidig som han eide og drev Foldal Kobberverk.
Kanselliråd Mogens Larsen Monsen døde i 1802. Han etterlot seg en datter, Marthe Beate Monsen f. 1766, og en sønn Erich Monsen f. 1770. Datteren ble i 1790 gift med assessor Haagen Mathiesen (1759–1842), og både han og sønnen Erich Monsen ble etter hvert medeiere i bedriften.
Haagen Mathiesen overtok imidlertid som eneeier i 1797. Erich Monsen, som alltid hadde vært litt svakelig som de sa på den tiden, døde i 1801, ett år før sin far.
Haagen Mathiesen var altså den første i arve- rekkefølgen med navnet Mathiesen, som er det navnet som er videreført i kommende generasjoner. Slekten Mathiesen nedstammer for øvrig fra den danske Stadskaptein Jørgen Mathiesen (1592–1656), som holdt til i København.
Assessor og senere Generalkrigskommisær Haagen Mathiesen var en fantastisk flink forretningsmann som visste hva han ville. Han konsoliderte virksomheten og konsentrerte seg stadig mer om Hurdalseiendommene.
I 1803 kjøpte han dødsboet til Generalløytnant og Kammerherre Von Krogh på Mork, som besto av et stort eiendomskompleks i Hurdal, Nannestad og Hadeland med tilhørende sagbruk i Skrukkelivassdraget, ved Rustad og ved Lerelva. Sammen med de eiendommene han hadde overtatt etter svigerfaren utgjør disse skogområdene hoveddelen av Mathiesen Eidsvold Værk sitt eiendomskompleks i dag.
Han solgte imidlertid eiendommene i Glommadalføret og på Strømmen. Han solgte også Foldal Kobberverk og seilskutene som hadde tilhørt Kanselliråd Mogens Larsen Monsen.
Haagen Mathiesen var en av de få store gods- eierne som klarte seg gjennom den økonomiske krisen som kom etter Napoleonskrigen i 1807–1814. Han spilte imidlertid en liten rolle i forbindelse med de politiske begivenhetene som fant sted i 1814, og var tilhenger av å gå i union med Sverige.
Av politiske og private grunner fant han seg ikke til rette i Norge etter dette. Haagen Mathiesen flyttet derfor først til Paris i 1819, og så videre til København hvor han bodde de siste 15 årene av sitt liv. Han døde i 1842, 83 år gammel.
Eiendommene i Norge ble i hans fravær styrt av en fullmektig, selv om han selv til stadighet besøkte Norge for å holde nøye oppsyn.
Den høyst betrodde fullmektigen var Christopher Holfeldt Tostrup,
som gikk inn i virksomheten i 1828.
Ved Haagen Mathiesens død ble skogeiendommene
og brukene overtatt av hans eldste
sønn, Mogens Larsen Mathiesen (1799–1875)
og Christopher Holfeldt Tostrup i fellesskap
under navnet Tostrup & Mathiesen. Mogens
Larsen Mathiesen eide og bodde på Linderud
til sin død, men overlot allerede i 1849 sin
del av bedriften til sin eneste sønn, Haaken
Christian Mathiesen (1827–1913). Dette ble
en periode med mange endringer og stor
utvikling.
Det ble anlagt en helt ny jernbane
mellom Christiania og Eidsvoll i 1854, og
fra da av overtok togene delvis transporten av
skurlast fra sagbrukene i Hurdal og ved Lerelva.
Grosserer Haaken Christian Mathiesen
(1827–1913) overtok i en alder av 22 år en
halvpart av de utstrakte skogeiendommene
i traktene rundt Hurdalssjøen.
Dette var områder familien hadde ervervet gjennom
flere generasjoner, men som i en tidsperiode
fra 1842 også tilhørte familien Tostrup. I 1854
kom loven som opphevet de gamle sagbruks-
privilegiene, med virkning fra 1860. For å
kunne komme disse nye utviklingene i møte
kjøpte Tostrup & Mathiesen den store gården
Berger på Eidsvoll Verk i 1852. Et stort damp-
drevet rammesagbruk (1854–1895) ble anlagt
på Berger, det første av sitt slag i Norge. I en
periode (1857–1872) var det også et glassverk
på Berger som ble fyrt med avfall fra sagbruket.
Det ble anlagt en privat seks km lang hestetrallebane
(Bergerlinna) fra Berger til Dal stasjon for å
befrakte produktene fra dampsaga og glassverket.
På Berger, hvor det også var stort jordbruk,
hadde familien Mathiesen sitt eget hus, Lang-
myrhaugen, som ble brukt mye i forbindelse
med befaringer, men også i ferier. I tillegg til dette hadde familien hus til privat bruk på Rustad, i Jeppedalen og ved Bundli.
C.H. Tostrups sønner Oscar og Thorvald overtok ved farens død hans del av bedriften. I 1892 overtok imidlertid Haaken Christian Mathiesen deres del av bedriften; Tostrup & Mathiesen ble følgelig oppløst, og derved kom virksomheten i sin helhet tilbake i Mathiesen-slektens eie.
I den siste delen av forrige århundre vokste den nye treforedlingsindustrien frem, og det ble bygget en rekke tresliperier, cellulosefabrikker og papirfabrikker. Sagbrukene kunne bare bruke relativt grovt tømmer, og ettersom de fleste jernverkene innstilte driften var det vanskelig å finne bruksområder for mindre dimensjoner. Tresliperiene og cellulose- fabrikkene var da avhengige av vannkraft, og da det ikke fantes store vannfall på eien- dommene til Mathiesen, måtte man finne alternative metoder.
I 1893 kjøper Haaken Christian Mathiesen Eidsvold Værk av brukspatron Wilhelm Tersmeden for 600 000 kroner. Dette var i prinsippet konkursboet etter Carsten Anker via to generasjoner Knudsen, med jordbruk, noe skog ved Hurdals- sjøen, sagbruk, tresliperi, mølle og teglverk.
Hensikten med dette oppkjøpet var først og fremst å erverve reguleringsrettighetene og fossefallene i Andelva, som fra gammelt av tilhørte Eidsvold Værk, for derved å kunne bygge ut en moderne treforedlingsindustri basert på skogforedlingskomplekset rundt Hurdalssjøen. Dette ble utgangspunktet for omdanningen fra handelshus til industribedrift av hele det gamle familieforetaket til Mathiesen.
Grosserer Haaken Christian Mathiesen var først gift med Anna Sophie Josephine Larpent, som han fikk fem barn med, blant dem Haaken Larpent Mathisen. Da hun døde giftet han seg likegodt med søsteren Louise Julie Jeanette Larpent, som han også fikk fem barn med, inklusive Christian Pierre og Arthur Mathiesen.
Omleggingen av bedriften foregikk i flere etapper. Kammerherre Haaken Larpent Mathiesen (1858–1930), Haaken Christian Mathiesens sønn, bosatte seg på Eidsvoll Verk i 1895, og flyttet derved familiens hovedsete fra Linderud. Halvbroren, Statsråd Christian Pierre Mathiesen, ble eier og beboer av Linderud.
Arthur startet et selskap, Arthur Mathiesen & Co, som kjøpte eiendommer i Hurum, Åmot, Stor-Elvdal og Sollia.
Kroken var en av disse eiendommene. Da Haaken Larpent Mathiesen døde i 1930 kjøpte sønnen Haaken Kiær Mathiesen (1906 – 1951) opp Kroken, og ble etter hvert eier og driver av Arthur Mathiesen & Co. Kroken består den dag i dag som en fin enhet på 50 000 daa skog, og ble inntil nylig drevet av Haaken Kiærs sønn, Haaken G.A. Mathiesen.
Eiendommen drives i dag av hans sønn igjen, Haaken Wilhelm Mathiesen.
Arthur Mathiesen & Co som sådan ble i sin helhet overtatt av Haaken Christian Mathiesen (1896–1975), sønn av Statsråd Christian Pierre Mathiesen, da Haaken Kiær Mathiesen døde i 1951. Sønnen til Haaken Christian, Erich Mathiesen (1938–2020) overtok det hele i 1965 og forandret etter hvert navnet til Mathiesen–Atna A/S, som fra 1998 har blitt drevet av Christian Pierre Mathiesen.
Sætre Bruk på Hurum eies og drives i dag av Erich Mons Mathiesen.
Tilbake på Eidsvoll satte Kammerherren umiddelbart i gang med utbyggingen av industrien i Andelva. Det eksisterende tre-sliperiet Mago A ble utvidet, og han bygget opp Mago B (Eidsvoll Verk) og Mago C (Vengerfossen). Kammerherren kjøpte Bårlidalen i 1898 som han da ga navnet Mago D.
Han flyttet dessuten dampsagbruket, som da lå ved Berger, til den gamle sag- brukstomten (Sagfossen) på Eidsvoll Verk. Deretter kjøpte kammerherren cellulose- og papirfabrikken Bøhnsdalen Mills Ltd i 1910, et av Nord-Europas mest betydelige treforedlingsanlegg.
Utviklingen av et slikt integrert foretak var enestående i norsk sammenheng, også fordi bedriftens skoger kunne levere halvparten av den tømmermengden tremasse- og celluloseproduksjonen krevde. Andelva ble Norges mest industrialiserte elv ved siden av Akerselva i Oslo. Kammerherren var, ved siden av sine industrielle interesser, sterkt opptatt av skogsaken og innførte fra omkring 1900, som en av de aller første her i landet, en profesjonell forvaltning av sine eiendommer med fagutdannede forstmenn som ansvarlige ledere. Kammerherren kjøpte dessuten Hurdal Glassverks skoger i 1896.
Siden 1895 har familien og virksomheten hatt tilhold på Eidsvoll Verk og historien videre vil belyses i mer detalj i kapitlene som følger.