PÅ EIDSVOLD STANDER EN SAGAHALL

Gamle Eidsvold Værk Hovedgårds eldste del ble bygget av verkseier Nils Knudsen i 1840. Før han bygget Hovedgården bodde Nils Knudsen i Eidsvollsbygningen, men dette bygget ble annektert som nasjonalminne i 1837.

Nils Knudsen fikk imidlertid lov til å bli boende i Eidsvollsbygningen frem til den nye Hovedgården var ferdig. Han flyttet inn der i 1841, og bodde der til sin død i 1851. Da flyttet sønnen Gudmund Wilhelm Knudsen inn med sin familie. De bodde der til verket ble solgt til Fredrik Wilhelm Tersmeden i 1891. I 1891–1894 bodde godseier Tersmeden på Hovedgården inntil han solgte verket videre til Haaken Christian Mathiesen i 1893. Hans sønn, Haaken Larpent Mathiesen, flyttet da inn på Hovedgården med sin familie.

I 1900 gikk den gamle Hovedgården gjennom en moderniseringsprosess ved at en stor og moderne vestfløy ble bygget på hovedhuset. Gammelgrossereren, Haaken Christian Mathiesen, var ikke så fornøyd med dette. Han sa nemlig til sin sønn; «Naar du nu har bygget på denne vestfløi, Haaken, saa faar du også bygge en østfløi, og naar dette er gjort, saa kan du jo rive det hele ned og bygge deg et ordentlig hus». Senere ble han visstnok likevel fornøyd med resultatet. Etter Haaken Larpent Mathiesens død i 1930 overtok Jørgen Arthur Mathiesen med familie Hovedgården.

I 1958 brant dessverre den gamle Hovedgården ned. Det var da Johanne Mathiesen, Jørgen Arthur Mathiesens fraskilte kone, og deres yngste sønn Mogens, som bodde der. 

Det var nattevakten ved Eidsvollsbygningen, Arne Holm, som noen minutter over kl. 03.00 fikk se flammer stikke opp gjennom taket på Hovedgårdens våningshus. Holm vekket straks konservator Carl B. Gunnarson som varslet telefonsentralen, mens Holm gikk ned for å ringe med klokken. Alle visste at denne klokken, på taket av Eidsvollsbygningens nordre paviljong, bortsett fra 17. mai, bare måtte brukes når det var brann. 

Finn Brøngel hørte klokken og så gjenskinnet av flammene på snøen. Han løp til hovedbygningen sammen med Svein Grødtlien og Rolf Amundsen som bodde på internatet. De låste seg inn og begynte straks på redningen av innboet. Flere folk kom til og forsøk ble gjort på å koble til vannslanger og pumpe vann, men det var nytteløst. Brannbilene kom med mannskap, men da var allerede hele lofts­ etasjen i flammer, og hele taket var praktisk talt fullstendig oppbrent. 

Brannbilen og pumper ble kjørt til elva, og den første vannstrålen kom endelig. Det kom etter hvert også en brannbil fra militærets brannvern på Gardermoen, men det stod klart allerede da at bygningen ikke kunne reddes, så fokuset ble lagt på å hindre spredning til blant annet Forvalterboligen (kontor og internat) og Eidsvollsbygningen.

Brannen hadde startet kl. 03.00 og allerede i 7-tiden hadde hele Hovedgården brent ned til grunnen. Selv om det meste av innboet brant opp, og mye av stor verdi gikk tapt, klarte nattens lokale helter å berge med seg litt.

De fleste familieportrettene og en god del andre malerier, diverse mer og mindre verdifulle møbler og gulvtepper, noe sølvtøy, glass og porselen. Likevel var det ubetydelig i forhold til det som gikk tapt. Blant mange ting som ble borte i brannen kan man nevne et helt enestående norsk skap av eiketre fra 1627, og ovnen i salen som var kledd med fliser av Herrebøe fajanse. 

Hva årsaken til brannen var er det ingen som noen gang har funnet ut, men det er mest sannsynlig at brannen startet i tredje etasje. Hovedgården reiste seg raskt fra asken, fra den brant ned gikk det bare to år før et mursteinshus, tegnet av arkitekt Bernt Heiberg, stod oppført. Haaken Severin Mathiesen med kone Cécile og sønner Haaken Eric og Willem Fredrik flyttet inn i 1960. Bygget kan sies å være noe unorsk, og ligner ikke i det helt tatt på den gamle Hovedgården som en gang stod der. Dette har nok sin begrunnelse i at man ville forsikre seg mot at en slik brann ikke kunne skje igjen ved å gjenreise huset i murstein. 

Det var Jørgen Arthur Mathiesen som valgte arkitekten som skulle tegne den nye Hovedgården. Huset er bygget med bindingsvev og skulle ligne på et mer typisk dansk hus. Cécile ville gjerne at Tommy Finne, den kjente kunstneren Ferdinand Finnes bror, skulle tegne huset, men dette ble det altså ikke noe av. Imidlertid fikk Cécile og Haaken S. Mathiesen velge det meste av hvordan de ville ha det i det nye huset. 

Det ble bygget på to fløyer, men en vakker sal i den vestvendte fløyen. Cécile ville gjerne ha nydelige rokokkomøbler i salen, men valget falt på et mer moderne interiør. Spisestuen, slik den står i dag, ble designet for å harmonere med Céciles møbler fra Holland. 

Skapet som står der stammer fra Enzerinck i Holland, og er arvet fra Céciles onkel Eric. Porselenet som står inne i skapet er arvet fra Céciles mor, og fløyelet som skapet er dekket med er restene av én av hennes gamle ballkjoler. Haaken Severin tegnet alle sengene i huset, og de ble snekret etter hans design. Han passet også på at alle soverom skulle ha eget bad eller dusj, og var påpasselig med at deres private soverom skulle ha et eget påkledningsrom. 

Ellers kunne ikke et ekteskap fungere optimalt, som det spøkefullt ble sagt. Paret hadde god smak når det gjaldt både kunst og interiør, og de kjøpte nydelige ting til huset, som står der den dag i dag. Hovedgården ble i utstrakt grad brukt til representasjon gjennom Cécile og Haaken S. sin tid. Det ble avholdt utallige selskaper, middager, møter og annen representasjon. Huset blir også anvendt til større familieanledninger og representasjon i dag, om enn ikke like ofte. Det kan for eksempel nevnes den tradisjonelle 17. mai frokosten med Eidsvoll Verk musikkorps. 

Den omkringliggende parken er på ca. 80 dekar, som blant annet inneholder et gartneri og drivhus samt kjøkkenhage. Det ligger også en tennisbane der. Fra gammelt av er det anlagt et damanlegg nede i dalen, og det nyrestaurerte barkelysthuset (se egen oppføring) troner fremdeles stolt. Cécile Mathiesen bor i skrivende stund alene på Eidsvoll Verk Hovedgård.