VERDENS NAVLE VAR EN GANG PÅ BERGER

Det er rart å tenke på når man går en tur langs det rolige landskapet på Berger at det for 150 år siden sydet av liv og røre i dette området. I 1850- til 1890-årene var det faktisk veldig travelt på Berger.

I 1852 kjøpte firmaet Tostrup & Mathiesen gården Berger Brug i sydenden av Hurdalssjøen. Sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1854. Det ble da oppført et stort dampsagbruk innerst i Bergersumpen for skur av tømmer fra egne skoger, som hovedsakelig befant seg rundt Hurdalssjøen. Tidligere var dette tømmeret blitt skåret på vannsager i øvre del av Hurdalsvassdraget, nå ble alt fløtet ned til Berger.

Sagbruket var stort for sin tid, det hadde seks sag-rammer, dobbelt kantverk, samt kappsag. Huset, som var 55 m langt og 20 m bredt lå helt nede ved sjøkanten. Alle de forskjellige sagene hadde egne navn hver etter sin funksjon, og den viktigste var Enkelt-saga. Drivkraften til sagbruket var en 120 hk lavtrykks dampmaskin.

Når Tostrup & Mathiesen anla sagbruket gikk de også i gang med å bygge en trallebane til Dal, samt anlegg for omlasting og lagring av skurlasten. Fra Berger ble trelasten transportert på en seks km lang hestetrallebane ned til Dal stasjon, som ble kalt Bergerlinna. Fra Dal ble tømmeret fraktet videre med tog.

Denne frakten var ingen enkel jobb for hverken hest eller kusk, for først «skulle man bratt oppover og så ganske rett nedover, og man skulle være øvet i denne kunst for at reisen ikke skulle ende med katastrofe». Kammerherre Haaken Larpent Mathiesen la ned Berger Dampsag i 1895, da han overtok Eidsvold Værk, og for- flyttet skuren til Eidsvold Værk Sagbruk, fra gammelt av kalt Øversaga, som lå ved Andelvas første fossefall, Sagfossen ved Stavi. Selve saghuset på Berger ble stående i mange år før det omsider ble revet i 1908 eller 1909.

Men det var ikke bare sagbruk Tostrup & Mathiesen drev med på Berger. På midten av 1800-tallet hadde det vært forholdsvis lange oppgangstider i Norge, ikke minst for eksportører og produsenter av trelast. Innehavere av handelshus og bedrifter begynte å se seg om etter muligheter for lønnsomme investeringer av oppspart kapital. Tostrup & Mathiesen var én av disse. De brukte mye tid på å diskutere frem og tilbake, planer ble drøftet og forkastet.

I en periode tenkte de på å begynne med teglverksdrift, før de så begynte å tenke på å kanskje starte en kruttfabrikk. Men så endelig, våren 1851, begynte de å interessere seg mer og mer for muligheten til å starte et glassverk, og dette var ikke helt uten grunn. 

På grunn av den tidligere nevnte økende velstanden i Norge ble det slik at langt flere mennesker enn før plutselig hadde råd til å slukke sin tørst med øl. Dessuten ble alkoholforbudet opphevet.

For å kunne imøtekomme denne gledelige(?) utviklingen i landet gikk driftige unge menn i gang med å starte nye, store bryggerier, i tillegg ble produksjonen skrudd opp på de bryggeriene som allerede eksisterte. En konsekvens av dette var at det med ett ble stor etterspørsel etter glassflasker, og dermed fikk landets glassverk, som lenge hadde ligget litt i brakk, ny vind i seilene. 

Derfor var tanken om et nytt glassverk som spesialiserte seg på å produsere glassflasker slettes ikke noen dårlig idé.

I 1857 ble det følgelig anlagt et glassverk på Berger, hvor glassverket brukte avfall fra saga til å fyre smelteovnene med. Hyttemesteren var Nils Hansen Hetty som kom fra Hurdal Glassverk, og som senere ble mester ved Hafslund Glassverk. Glassverket ble plassert nede ved den aller sydligste viken i Hurdalssjøen, Bergersumpen, og lå et lite stykke fra vannet like ved dampsaga, på en slette som het Verkensplassen.

Berger Glassverk ble aldri like avansert og anerkjent som Hurdal Glassverk, som produserte et spekter av forseggjort krystall og edelglass, for på Berger produserte man hovedsakelig et betydelig antall flasker for å forsyne den norske befolkning med øl og vin. Berger Glassverk ble aldri særlig gammelt, men glassverket var slettes ikke ubetydelig, og spilte sin egen lille rolle i historien.

Den første flasken på Berger Glassverk ble blåst av Lauritz Isaksen, og den første måneden av Berger Glassverks eksistens ble det produsert 16 400 ølflasker og 1150 vinflasker. Glassverket produserte i en tid også vindusglass, karafler til Hovedbanen, kavler og kupler, blekkhus og diverse andre ting. Mye av råstoffet var tilgjengelig lokalt, som sand fra Hurdalssjøen (Bundli, Sand og Vadraget), kisel fra Glassberget i Skrukkelia, kalk fra Lundbylia i Hurdal og manganhyperoksyd fra Jeppedalen.

Berger Glassverk var i drift i perioden 1857 til 1872.

Da både dampsaga og glassverket sysselsatte ganske mange, oppsto det et helt lite samfunn i området rundt produksjonsenhetene. Ved folketellingen fra 1865 ble det ved Berger registrert 98 bosatte fordelt på 20 husholdninger. I 1870 bodde det 270 mennesker på Berger Bruk. Berger hadde bl.a. sitt eget musikkorps, som ble forløperen til Eidsvold Værk Musikkorps.

Av bygningene så har vi Skolen fra 1857 som står enda, og det gjør også bestyrerboligen Grossererboligen fra 1860 og Smedhaugen, men produksjonsbygningene er revet, og det er få spor etter disse i dag, bortsett fra noen grunnmurer.

I De Mathiesenske Samlinger, bl.a. i Krutthuset på Eidsvoll Verk er det bevart en del produksjonsutstyr og produkter fra Berger Glassverk. Blant de mest kjente produktene er en kjegleformet flaske i klart glass. En slik finnes også i samlingene til Norsk Folkemuseum. I tillegg finnes en del brune og ikke minst grønne ølflasker merket Berger under bunnen.